Vi har med dyp beklagelse registrert at enkelte har mottatt dette monument i svensk filmkunst på en helt feil måte. Dette kan kanskje skyldes Bergmanns noe spesielle uttrykksform som krever litt mer enn en nærstudie av en fredagsdetektime (gir også uendelig meget mer). Kutt ut de voldelige programmer og send flere seriøse og dypsindige skildringer av menneskets mest følsomme del, nemlig sinnet. Voldsprogrammene er en kulturnasjon som vår uverdig. Vårt sjeleliv blir formelig utflatet av masseproduserte uten­landske TV-serier. En må satse mer på film som har indre handling og er sosialt engasjerende. Det gjorde etter vår mening «Viskingar och Rop». Vi har de fleste kritikere i verden med oss når vi hevder at det er slike filmer verden vil ha.

Filmen har da også et klart og rent budskap til oss alle. Stikkord som hjertevarme og nestekjærlighet sier mer enn ord, men intrigen har likevel for mange fortonet seg vanskelig å fatte. Som en matematiker ville ha sagt det «Grenseverdien for forståelse av moderne filmkunst synes å være omvendt proporsjonal med mengden av intatt, platt uten­lands­produsert voldelig film». Dette var et av de mange fare­momentene «Viskingar och Rop» gjorde oss oppmerksom på. Snikutslettelsen av våre kulturelle følehorn. Gå og se «Viskingar och Rop», og De vil skjønne bedre hva vi mener. Selv har vi sett filmen tre ganger, den har enda mer å gi.

Skildring av menneske­sinnet er en svært interessant ting, men personene i «Viskingar och rop» er til de grader ovespent at jeg har min største tvil på deres eksistens i det daglige liv. Hele handlingen er så overdrevet og kunstig at jeg tror ikke noen vil kjenne seg selv igjen i personene. Misforstå meg rett. Vi opptrer og reagerer også unaturlig og merkelig i mange tilfeller, men i filmen er alt satt så på spissen at vi får mistro til hele det livet som føres i «Viskingar oeh rop».

Budskapet i filmen om hjertevarme og nestekjærlighet kan jeg ikke med min største velvillighet klare å finne. Vi finner ikke sannheten om livet i denne filmen, er du ute etter den, så les litt av de gamle filosofer. De dukker varsomt ned i sinnet og gransker forsiktig menneskenes underlige reaksjoner på såvel glede og medgang som sorg og motgang. En som behersker dette godt i nordisk litteratur i dag er Tarjei Vesaas. (Gå og se f.eks. filmen Vårnatt eller Kimen) Han skildrer åndelig ensomhet og isolasjon så vel som åpenhet og livsberuselse på en var, fin måte. For tross Bergmanns dystre syn på livet, finnes det vel glede her i verden også?

Dere hevder at «en må satse mer på film som har en indre handling og er sosialt engasjerende». Jeg antar at Dere her sikter til NRK. Hva kan det da komme av at de fleste mennesker klager over at det er for liten underholdning og «action» i TV? Jeg vil anbefale Dere å følge litt mer med i Programbladet. I den siste tiden har vi kunnet overvære filmer for «70-årenes folk» av Petter Watkins og den meget gode filmen om Kaspar Hauser. Noe lenger tilbake ble det vist en ikke mindre vellykket film med tittelen «Elektra». Dette var alle svært dyptgående filmer som ganske sikkert ville ha interessert Dere, men istedet for å se på TV sitter Dere der med en kulturimperialistisk holdning og kritiserer på grunnlag av et prinsipp som mangler ethvert fotfeste. Ja, når jeg sier at Dere ikke ser på fjernsyn, er jo det galt. Dere ser jo detektimen, og i den anledning vil jeg være takknemlig for en forklaring på hvordan man foretar en nærstudie av f.eks. Kojak.

Fjern Dere fra formynderrollen Dere inntar ved Deres framtreden, og se, en ny verden vil åpenbare seg for Dere.

En sosialt engasjerende film som tar for seg vanlige menneskers sinn må jo kunne forstås av vanlige mennesker. Kan kun en intellektuell elite klare å tolke filmen, er det etter min mening en svært dårlig film. Hvis da P.H. og hans «elite» i det hele tatt begriper noe av filmen. («Det værste som kan hende et genei, er å bli forstått», skrev en gang en engelsk forfatter. Kanskje P.H. ikke ønsker å bli forstått, og heller ikke forstår stort selv av «Viskingar och Rop»?)

Opphaverene av denne diskusjonen hevdet at et menneske kan bli ødelagt av for mye skryt. –Det tror jeg ikke. En gang i hvert århundre kan det skje at et menneske blir ødelagt eller blir uutholdelig for sine omgivelser på grunn av ros. Men minst en gang i minuttet hender det at noe verdifullt dør av mangel på ros. (les Paulus brev til hebrederene). Selv om vi i den senere tid har gjort enorme fremskritt når det gjelder kommunikasjon oss mennesker imellom, er det fremdeles en hel del å si til fordel for smilet.

Tilbake til Bergmann. –Jeg tror han svartmaler tilværelsen ganske mye. Vi mennesker har i det hele tatt så lett for å fremheve de dystre sidene ved livet. (Ingen setter opp et skilt hvor det står «Snill hund»). Bergmann er utpreget pessimistisk. En «fanatisk» pessiminst som han brenner broene sine før han kommer til dem, og synes å mene at så lenge det er liv, er det fare. Han er full av hat, noe som rett og slett er en langdryg form for selvmord, og han sløser bort livet på nytteløs spekulasjon og grubling. (Når noen har gjort oss en stor urett, kommer vi ikke over det før vi tilgir dem.) «Et menneske som våger å sløse bort en time av sin tid, har ennå ikke oppdaget hvor verdifullt livet er.» (Darwin)

Det virker som Bergmann, og mange med ham, foretrekker lykke framfor klokskap, men det svarer til ønske om udødelighet uten å bli eldre. Når man kommer opp i årene, er kunnskapene en behagelig og nødvendig tilflukt, men hvis vi ikke planter dem mens vi er unge, gir de ingen skygge når vi blir gamle. Man er imidlertid aldri for gammel til å lære. En som sier han er for gammel til å lære noe nytt, har formodentlig alltid vært det. (Kunnskap kommer, men visdom lar vente på seg). Vi er ikke nådd opp i moden alder før vi er tilfreds med å ha rett uten nødvendigvis å måtte bevise at andre har urett.

«Viskingar och Rop» kritiserer kjærligheten fordi den gjør folk blinde. Jeg har tilbøygelighet til å tro at «det er ikke kjærligheten som gjør blind – det er egen­kjærligheten», som Voltaire uttrykker det i sitt mesterverk. Jeg er imidlertid enig med regissøren i at de farligste menneskene her i verden er de som vil forandre på alt mulig – eller de som ikke vil forandre på noen ting i det hele tatt. å stå steilt på sitt, gir dårlig fotfeste.

Personene i alle Bergmanns filmer mangler øyensynlig et mål her i livet, og det er en farlig ting. Feilen ved å ikke ha et mål, er at du kan risiskere å tilbringe hele livet med å løpe frem og tilbake uten å score en eneste gang. Kan vi ikke prøve å hjelpe hverandre. De tjenester vi kan yte andre, er bare husleien vi betaler for vår plass på jorden.

Allting går for fort i vår tid. Det som var en umulighet i går, er en luksus i dag og en nødvendighet i morgen. Vi er nå i ferd med å slippe opp for ting som våre besteforeldre aldri drømte om at noe menneske kunne få bruk for. Det er imidlertid ikke fremskrittet som er det farlige, det er bivirkningene. Feilen ved konkurranse er at den får frem det beste i industrien og det verste i mennesket. (Her kan jeg dele Bergmanns oppfatning) Men vi kan ikke gi oss her, bare hoppe av lasset og resignert begynne å kritisere. Vi må prøve å løse problemene: fortvilelse er bare en form for dovenskap. –Begynn å tro på samfunnet igjen. Tvil er nemlig ikke det motsatt av tro, det er en del av troen. Gå nye og uprøvde veier, det umulige er ofte det uprøvde.

Jeg synes Bergmann dømmer for lett, noe som vi forresten alle gjør. En som våger å skille seg ut kaller vi en invidualist, men en som er annerledes enn oss kaller vi en raring. En som gir blaffen i våre problemer kaller vi en selvopptatt fyr, en som imidlertid ikke gjør det kaller vi en nysgjerrigper. (Hvorfor kan ikke legevitenskapen finne på noe som gjør at våre lidelser blir like interessante for andre som de er for oss selv). Naboens store barneflokk er ansvarsløshet, mens en familieforøkelse hjemme hos oss bare er en gledelig begivenhet. –

Vi kunne spare oss meget unødvendig misunnelse hvis vi bare visste hvordan andre folk virkelig har det. (Etter tidens idéaler og målsettinger er det forresten ikke vanskelig å få øye på mannen som har alt. Han skal på ferie og han har det på biltaket. «Jeg foretrekker å tro det beste om alle – det sparer så meget bryderi.» (Kipling).

Avvis Bergmanns grublerier. Slapp av med en dårlig, men underholdende og humørvekkende amerikansk spillefilm. –Filmene ville forresten nå nye høyder i realisme hvis helten på jakt etter en mistenkt ikke klarte å finne bilen sin. –Skulle De synes at De selv har problemer, så bare ta en titt på en dachshund som prøver å vasse igjennom dyp snø. Kan de forresten huske den tiden da filmene endte med et kyss?

Jeg vil imidlertid komme med noen refleksjoner som til nå merkelig nok ikke er berørt i denne debatten. Tidligere i denne dikusjonen er det nevnt at filmen «Viskingar och Rop» er en film som må være beregnet og bare kan forstås av de mest intelligente blant oss. Nettopp dette ser jeg som det svakeste punkt ved denne filmen. Etter min mening er ikke filmens generelle og primære oppgave å fungere som en åndelig «innsprøytning» for de mest intelligente av oss. Filmens primære oppgave i sin alminnelighet må være å fungere som en åndelig berikelse for det store publikum – det brede laget av folket vårt. Det har etter min mening ingen hensikt å heve den åndelige standarden blant de «skarpeste» av oss uten å gi gjennomsnitts­nordmannen sjansen til å følge etter, for målet vårt må være å heve folket vårt opp på et så jevnt åndelig nivå som mulig.

Sjøl om vi er ulikt åndelig utrusta fra starten av, bør og må ikke det praktiske liv gjøre kløfta enda større, eller hva mener J.E.K. og O.S.L.?

Så vidt jeg forstår hadde dere trodd og venta at «Viskingar och Rop» er en film som alle burde ha hatt utbytte av. Jeg håper imidlertid jeg har misforstått dere på det punktet, for hvis ikke, må jeg i så fall med beklagelse få lov til å konstantere at dere ikke bare er på jordet, men dere er på feil jorde. Derfor vil jeg for framtida håpe på at vi får flere lettfattelige filmer for det brede lag av folket vårt, og ikke bare for den intellektuelle overklassa som så avgjort er i mindretall.

Han har også gjort seg skyldig i sitatfusk. Da han skrev hvilken virkning ros kan ha på et menneske, henviste han til Paulus brev til hebreerne, et som jeg etter hans henvisning har lest både to og tre ganger. Det står ikke noe om ros der! Prøvde H.W. å gjøre seg viktig og tok sjansen på en kjemepbløff, eller hadde han rett og slett fått «feil informasjoner» ?. (Det kan selvfølgelig hende han tenkte på Paulus' brev til Tesalonikerene). Hva som enn er tilfelle, stopp denne diskusjonen og finn på et mer allmenn-interessant emne.