Arne Asphjell skriver på et nytt hefte om emnet, følg med på denne siden, eller hvis du har en "news feed reader", så sett den til å overvåke orkdalsskap.xml. Der kommer det farvebilder og alt mulig.

Orkdalsskap

Tradisjonsrikt håndverk gjennom 200 år

Arne Asphjell, november 1996

Forord

Dette heftet om orkdals­skapets historie og status idag, gjør ikke krav på å være en fullstendig oversikt over denne håndverktradisjonens historie. En historiker vil søke etter røttene og forsøke å finne forklaringer på hvordan tradisjonen oppsto. Det har også undertegnede gjort visse forsøk på, men siden jeg ikke er historiker og det er lite kildemateriale tilgjengelig om opprinnelsen til orkdalsskap-tradisjonen, er det ikke gått så grundig inn på dette. De forskjellige teorier om skapets opphav er referert, men det trekkes ingen bastant konklusjon.

Istedet har undertegnede funnet det mest interessant å kartlegge tradisjonens status idag, snakke med aktive treskjærere, eiere av skap og hvilket forhold de har til orkdalsskapet som arvegods og prydmøbel. For eksempel har vi vært mer opptatt av å gå inn på hvordan skaptradisjonen er blitt overlevert mellom far og sønn Kvåle som fortsatt er aktive skap­produsenter, enn å grave i den riktig gamle materien der opplysningene nødvendigvis må bli mer usikre. En levende tradisjon er mer interessant enn forhistorien, selv om denne også er en viktig del av helhetsbildet.

Vi synes også at et skap som møbel blir mer interessant når det kan knyttes til mennesker - hvordan et skap som arvegods har passert gjennom flere slektledd, hvordan det verdsettes og blir brukt av dem som idag eier det osv. Derfor har vi latt en relativ fyldig del av denne presentasjonen av orkdals­skapet være en oversikt - en profil - av ulike skap og deres eiere. Vi synes selv at temaet blir mer interessant og menneskeliggjort på den måten.

Takk

Foreløpig utgave pr. november 1996.

Har du rettelser, ytterligere opplysninger, tips o.l. - vennligst ta kontakt: Arne Asphjell Rudolf Ræders vei 11 7033 Trondheim Tlf. 73 93 53 38 (hjemme) 73 59 52 63 (jobb)

Slik ble jeg interessert i orkdalsskap

Som orkdaling er jeg oppvokst med orkdalsskap. Mine foreldre, Ingeborg og Per Asphjell, hadde et klassisk høgseteskap ved sitt langbord i stua hjemme. Det var skåret av Martin Dørdal, og far fikk det i gave av sin bestefar, Peder Anngrimsen Ustad, i meget ung alder. Han var født i 1903, og krøtterhandleren Peder Anngrim­sen fra Ustjåren hadde bestemt at alle barnebarn som ble "attkalt" etter han, skulle få et orkdalsskap. Om det var årsaken til at det ble mange som fikk navnet Per i Ustad-slekta skal være usagt, men han måtte i alle fall bestille tre skap til sine etterkommere. Per Ustad i Aunemoen og Per Storøyen i Skjenalddalen var to andre Per'er som fikk seg skap på dette viset.

I oppveksten bodde jeg mye hos mine to tanter, Sigrid og Borghild Asphjell, som hadde hus like ved heimgarden til mine foreldre ("Asphjell-butikken" rett nord for Gymnaset). I den heimen var det også et orkdalsskap, en god del eldre og litt mer grovgjort enn det far min hadde. "SALB AAR 1828" sto det på dette skapet, og istedet for de vanlige akantusrankene hadde det en blomsteroppsats på skapdøra.

I skaphalsen og det lille underskapet hadde jeg mye av mine leker gjennom oppveksten. Det var både lekebiler, frimerkesamling og modellfly med tilbehør i skapet. I skaphalsen sto det gjennom mange år plastmodeller jeg hadde bygget av amerikan­ske biler.

Skapet etter far min hadde jeg aldri noen sjanse til å arve, for far bestemte at "att-kallingstradisjonen" skulle fortsette. Da det første barnebarnet kom til verden i 1964 og ble døpt Per Arne, var den saken i boks. Derfor hadde jeg håpet at jeg kunne komme til enighet med arvingene av "tanteboet" om at jeg kanskje kunne kjøpe ut skapet av denne arven, siden jeg var den eneste som hadde et "personlig forhold" til akkurat dette skapet. Men arv er vanskelig og orkdalsskap er populære arveobjekter, så i loddtrekningen som fulgte hadde jeg ikke hellet med meg.

Vel, da får jeg skaffe meg et orkdalsskap, tenkte jeg, og tilfeldighetene ville at en av de første orkdalinger jeg traff og som jeg visste hadde litt peiling på orkdalsskap, var min gamle folkeskolelærer Odd Fossum. - Da må du snakke med Birger Kvåle, var hans umiddelbare anbefaling på spørsmål om hvor man får tak i orkdalsskap. -Men jeg er ikke sikker på om han holder på lenger, la han til, og nevnte samtidig at sønnen Olav også drev med treskjæring.

Jeg tok kontakt med Birger Kvåle på Fannrem, og da jeg hilste og presenterte meg sa han umiddelbart: - Ja, da er du i slekt med kona mi du da. Dette ble innledningen til både litt slektsforskning og et grundigere studium av fenomenet orkdalsskap.

Nå har jeg fått meg et skap som er laget av Olav Kvåle, som ved nærmere gransking viste seg å være min firmenning. Han er idag den eneste som driver profesjo­nelt og på heltid med produksjon av orkdalsskap. Etter å ha sett mange eksempler på skap av både gammel og ny dato, vil jeg påstå at han er en av de beste skjærere av orkdalsskap gjennom tidene.

Et nyskåret orkdalsskap er ingen billig affære, men jeg angrer ikke en dag på at jeg har investert i et skap signert Olav Kvåle. Jeg ser på det nesten daglig og gleder meg over det utsøkte håndverksarbeidet. Og jeg føler meg enda mer som orkdaling etter at jeg igjen er blitt samboer med et ekte orkdalsskap.

Orkdalsskap - 200-årig tradisjon i god hevd

Treskjæring er en del av den norske folkesjela. Våre forfedre har dyrket treskjærer-kunsten helt siden vikingskipene og stavkirkene - kanskje også før den tid. Minst tusen år har vi holdt på med utsmykning av våre gjenstander av tre. Treskjæringen var sikkert både tidsfordriv og en håndverksmessig utfordring, men ikke minst var den med på å gjøre gjenstander man omgå seg med penere og dermed hverdagen triveligere.

Flere landskjente treskjærere er av trøndersk opphav, for eksempel budalingen John Hansen Budalsplads og oppdalingen Ole Olsen Moene.

Ifølge Orkdalsboka var det i 1780-90 at orkdalingene ble mer bevisst på utsmykning av inventaret - dører, skap osv. Etter årstallene å dømme på de eldste utgavene av orkdalsskapene, var det på begynnelsen av 1800-tallet at skapet som er blitt et slags varemerke for Orkdal, orkdalsskapet, fikk sin kjente utforming med "krokene" på toppen.

Det har vært en utvikling av orkdals­skapets utseende fra den tidlige perioden først på 1800-tallet og frem til idag. De første skapene hadde enklere utskjæringer i såkalt flatskjæring, en grunnere skjæring (ca. 3 mm) enn den mer arbeidskrevende og forseggjorte dypskjæring på 5-7 mm. Mens motivet på eldre skapdører gjerne var en blomsterplante, så er det intrikate mønstre av akantusranker som går igjen ved inngangen til 1900-tallet.

En annen fremtredende forskjell mellom skap fra perioden 1800-1870 og senere skap er utformingen av sidene i skaphalsen. På de eldre skapene er det enkelt ut­skårne sidefjøler, mens skaphalsen er flankert av vridde søyler med akantus-utskjæringer mellom søylene når vi nærmer oss hundreårsskiftet.

Hva kjennetegner et orkdalsskap?

Det er først og fremst den øverste delen av skapet, karnisset, som er så karakteris­tisk for et orkdalsskap. De oppsvingte krokene på toppen med rekker av små kuler (perlestav) går igjen på alle skap.

"Kaneskrokene" heter dette på det lokale fagspråket. Karnisset eller "kanesen" betegner den øverste delen av skapet. Opphavet er det greske ordet "koronis" som betyr krumning. I norsk fagterminologi brukes karniss om et gesimsledd eller en list med S-formet profil.

Stilmessig har orkdalsskapet mest til felles med barokken. Treskjærer Asbjørn Kristiansen mener svane­hals­krokene på toppen er rokokko-inspirert, mens resten er i barokk stil og at skapet totalt dermed er en antydning av bastard. Andre vi har snakket med om dette, mener hele skapet fortjener betegnelsen barokk. Uansett må man vel kunne si at når en skaptype har utviklet seg og funnet sin form over et tidsspenn på 200 år, er det i seg selv et eksempel på en rendyrket stil.

Men det må nevnes at det finnes en annen type orkdalsskap som ikke har de ty­piske svanehalskrokene på toppen. Det er det såkalte dameskapet med en "rett topp" en horisontal topp med spir og akantus-utskjæringer. Ifølge Kristiansen er dette et mer ekte barokkskap.

Men dameskapet er ikke det man forbinder med et typisk orkdalsskap. I vår jakt på orkdalsskap har vi ikke funnet så mange av dette slaget, og vil tro at denne typen utgjør mindre enn 10% av totalproduksjonen.

På det typiske orkdalsskapet med kaneskroker har skapdøra et oppsving som følger den buede øvre del av karnisset, og dermed får en egen, karakteris­tisk buet topp.

I tillegg til kaneskrokene på toppen er de rike akantus­utskjæringene et annet sær­trekk som går igjen for orkdals­skapene. De eldste skapene fra første del av 1800-tallet har som nevnt enklere utskjæringer (blomster/blad). Men fra slutten av 1800-tallet og frem til idag er de fleste skap utført med et rikt flettverk av akantus­ranker, som regel symmetrisk rundt en midtlinje. I lokal teminologi omtales dette akantus­flettverket som "røsen", dvs. rosene.

De vridde søylene i skaphalsen er også med på å identifisere orkdals­skapet, men igjen er det et avvik i forhold til de eldre skapene der sidevangene i skaphalsen var flate fjøler med enkle, buede skjæringer.

Et ekte orkdals­skap er et kråskap, eller "råskap" som det gjerne heter i lokal språkbruk. Den mest utbredte varianten og det man kan betegne urtypen er det såkalte høgsete­skapet. Det går ikke helt ned til gulvet, og er ment plassert over langbenken ved siden av høgsetet for enden av langbordet som var vanlig inventar i en trønderlån. Den øvre del av skapet har en stor skapdør, og den nedre del har et mindre skap og en "skaphals" imellom.

Et eksempel på et unntak fra den gjengse kråskaps­varianten, er skapene minister Christian Thams fikk laget til spisestua på Bårdshaug Herregård. Disse inngår i et større buffet-oppsett og er plassert på slett vegg.

I de første hundre år av skapets historie var nesten alle skap av høgsetetypen. Det såkalte storskapet fikk innpass rundt århundreskiftet, og de første "småskapene" ble laget rundt 1910.

Et storskap går fra golv til tak, og skap av eldre dato blir som regel for høye for moderne hus. Et høgseteskap er ca. 1.8 meter høyt, mens høyden på et liteskap er rundt meteren.

Kort oppsummert kan man si at et typisk orkdalsskap er et kråskap som har de såkalte kaneskroker på toppen, og de fleste har rike utskjæringer med akantusranker.

Hvordan oppsto orkdalsskap-tradisjonen?

Det er flere teorier om hvordan de første orkdals­skapene oppsto.

I Orkdalsboka bind II hevdes det at "Pipar-Ingebrikt" - Ingebrikt Olsen Kjønli - var en av de første, dyktige skapmakere i Orkdal. Han var regimentshornblåser, derav navnet "pipar-Ingebrikt". Han dimmiterte fra militær­tjenesten i 1807, og det var sannsynligvis etter denne tid han laget utskårede skap, dører o.l.

Ingebrikt Kjønli bodde i Søvasslia, og andre tidlige skapmakere som nevnes i Orkdalsboka er også plassert i utkantbygder: Ole Arntsen Gjønnes og Peder Olsen Sognli. Disse to skal ha vært opphavet til de to skaptypene Gjønnes-skap og Sognli-skap.

Akantusrankene er som nevnt et viktig element i orkdals­skapets utsmykning, og i boken "Norsk treskurd" av Ellen Marie Magerøy står det at akantusskurden gjennom utsmykning av kirker bredde seg fra Lesja og Dovre til Oppdal, Sunndal, Orkdal og Soknedal før år 1800.

Anders Skrondal sier i Orkdalsboka bind II at Johan Carl Christian Michaelsen fra Rendsburg som bl.a. dekorerte Gjesvållåna i siste halvdel av 1700-tallet, fikk mye å si for akantus­rosenes utbredelse i dalføret.

I Meldal Bygdebok bind II siterer Ola Grefstad Eilert Støren, som mener at impulsene til orkdals­skapene kom direkte fra Meldal med Tore Blomli.

John Tore Kvernmo, tidligere leder av Orkdal Historielag, mener altertavla i Viggja kirke som senere ble flyttet over til Geitastrand kirke, har vært en viktig inspirasjonskilde for orkdalsskap-tradisjonen. Denne altertavla ble laget i 1712 av den kjente tresjæreren Erik Olstrup fra Furnes på Hedemarken. Kvernmo mener de første tre­skjærerne i Håkollåsen, som kom fra Rennebu og Skaun (Mellingsætra), hentet inspirasjon til sin skapskjæring fra denne altertavla. John Tore Kvernmo er igang med å forske på nærmere på de tidligste håndverkerne i Orkdalføret og tilgrensende bygder

Peder Olsen Håkollås, som senere giftet seg i Sognlia, flyttet dit og tok navnet Per Sognli, videreførte tradisjonene fra Håkollåsen og var med på å etablere den såkalte Sognli-tradisjonen i utforming av skap.

Asbjørn Kristiansen, som selv er aktiv treskjærer og har søkt litt etter røttene til orkdals­skapet, mener det var innflyttere fra Byneset til Reinskleiva som laget de første orkdalsskapene fra 1750 og utover.

Den kjente treskjæreren Birger Kvåle mener det må ha vært gode treskjærere i tidlige tider av skapets historie på Monsetjåren, Solbu og traktene der.

I ettertid er det vanskelig å spore de faktiske forhold rundt orkdals­skapets tilblivelse, men det synes ganske klart at det var i utkantbygdene og på de små bruk at treskjærer­kunsten utviklet seg, og at utskjæring, stilart og utforming etterhvert smeltet sammen til en felles skaptype som idag går under betegnelsen orkdalsskap. Det er ikke så merkelig at de fleste treskjærerne kom fra husmannsplasser og mindre bruk. Produksjon av møbler og andre treting som kunne selges var en viktig attåtnæring på disse brukene.

Men det også på større gårder var det folk som hadde kunstneriske årer som fikk utløp i form av treskjæring. Peder Kvåle er et eksempel på det.

Det var rundt 1900 at skapproduksjonen i Orkdal "tok av" og fikk et omfang som gjorde denne håndverks­tradisjonen landskjent. Noen gjorde produksjon av skap og sittemøbler til næringsvei. Tre forhold hadde avgjørende betydning for denne utviklingen:

Treskjærerkurs på Torshus

Vintrene 1897/98 og 1898/99 ble det arrangert to lengre treskjærer­kurs på Torshus Folke­høg­skole. Amund Alstad fra Hemne var hoved­lærer (lærte modellering på aften­skole i Trondheim), og flere av dem som skulle bli sentrale aktører i utforming og produksjon av skap utover i det 19. århundre deltok på treskjærer­kurs på Torshus. Hans Petter Kvåle og John Graven deltok på det første kurset i 1897/98, og Lars Wormdal og Jens Mellingsæter er andre kjente treskjærere som har fått sin første opplæring på Torshuskurs.

Det var også kortere kurs på Torshus og på Svorkmo i perioden 1896-1903 med Alstad som lærer.

Husflidens betydning for produksjonen

Husfliden ble en hovedavtaker av håndverks­arbeid fra treskjærerne i Orkdal fra århundre­skiftet og utover. Både Dørdal og Kvåle leverte skap til Husfliden for videresalg. Det var mer å tjene på direkte leveranser til kunde, men godt å ha Husfliden som en fast avtaker av trearbeider. I tillegg til skap var vevstoler, hyller o.a. produkter som ble levert dit.

Om Husflidens påvirkning av en lokal treskjærer­tradisjon var positiv eller ikke, kan diskuteres. Jon Suul, som selv er en ivrig samler og gransker av bonde-antikviteter, setter en grense ved 1850 for sitt hovedinteressefelt. Etter den tid ble etter hans mening det tradisjonelle bygde­håndverket slutt. Mer velstand, overgang til penge­husholdning og innflytelsen fra læremestre eller "bedrevitere" i form av Husflidens representanter gjorde at det genuine forsvinner. Den spontane skaper­kraft, fornyelse delvis bygd på nedarvede tradisjoner får et skudd for baugen ved at kopiering og produksjon for salg kommer sterkere frem.

Vibeke Mohr skriver i sin bok "Vår Husflid" at "Det viktigste for hus­flid­produsenten i samarbeid med laget og utsalget, var å produsere gjenstander som var salgbare. For kunst­håndverkeren var det selvsagt også viktig å få solgt produktene, men like viktig var det at han ga gjenstandene et personlig preg. Det var jo hans kunstner­iske evner som til syvende og sist skulle selge; hans vare­merke var kunsten. Husflid­produsenten derimot, laget en anonym forbruksvare som først og fremst skulle fungere godt i praktisk bruk."

Konflikten mellom husflid­produksjon - kopiering etter standard­modeller - og den friere, skapende håndverks­tradisjon vil alltid være under diskusjon, og det er i dette grenselandet glidende overganger uten noe klart fasitsvar på hva som er riktig og galt.

Men det er liten tvil om at Husfliden og møbelhandlere som f.eks. Mortensen i Oslo hadde en avgjørende betydning for at det ble mulig for flere orkdalinger å livnære seg av å produsere skap, sittemøbler o.l. Betalingen var dårlig, vesentlig dårligere enn det en håndverker kunne få ved direkte salg til kunde, men kontakten med et profesjonelt salgsledd ga en mer stabil etterspørsel og dermed en forutsigbar inntekt.

Som eksempel på den type "husmannskontrakt" leverandørene måtte arbeide under kan nevnes at Mortensen alltid beregnet seg 2% "tegnehonorar" selv om alt var egenutviklet hos produsenten, og at betalingen skjedde i form av aksept som ga utbetaling først lenge etter at varen var levert.

Birger Kvåle mener at formannen i styret for Husfliden i Trondheim på femtitallet, arkitekt Claus Hjelte, la seg for mye borti utformingen av akantus­mønsteret og påvirket i en uheldig retning. Hjelte var av den oppfatning at mønsteret skulle være smått og detaljert. Det ble selvfølgelig mer arbeids­krevende og dermed kanskje mer imponerende, men den visuelle effekten av slikt "filigrans­arbeid" var ikke den beste. På litt avstand kan et grovere mønster gi penere virkning.

På skapene som ble laget fra århundre­skiftet og utover hadde krusen på toppen en tendens til å vokse seg vel stor og dominerende. Om dette også skyldes uheldig Husflid-påvirkning skal vi ikke uttale oss for bastant om, men det var i alle fall på denne tiden at Husfliden begynte å øve påvirkning.

Er et orkdalsskap pent?

Hva som er pent og stygt vil alltid være gjenstand for diskusjon. Person­lig synes vi at orkdals­skapet er et pent møbel, og for en orkdaling som under­tegnede har en spesiell affeksjon­verdi. Som nevnt i innledningen føler man seg mer som orkdaling når man daglig kan beskue et orkdals­skap med de kjente krokene på toppen.

Men enkelte stilskjønnere vil mene at krokene på toppen blir for dominer­ende og skapet dermed for topptungt. Folk som driver i antikvitets­bransjen kan fortelle at orkdals­skap ikke er så veldig sterkt etterspurt. I enkelte sammenhenger ser det ikke nok "bondsk" ut, mens noen mener at det på mange skap er brukt for gilde farger og at det blir for glorete sammenlignet med mer tradisjonelle framskap fra samme periode.

Men som sagt, for en orkdaling vil et ekte orkdals­skap alltid ha en spesiell plass i hjertet, og det er kanskje det viktigste i denne sammenheng. Er man selv fornøyd, spiller det mindre rolle hva ekspertisen måtte mene.

Anekdoter om orkdalsskap

Ole Skjetne, nabo til Birger Kvåle, bestilte seg i tilårskommen alder et stor­skap hos sin nabo. Dette var i 1980-årene, og han betalte 18 000 kroner for skapet. Det var ikke så mange årene han fikk glede av det, men han angret aldri på dette kjøpet. -Jeg ser på skapet hver dag og gledes over det, sa han. - Beste investeringen jeg noen gang har gjort, la han til.

En kunde som kjøpte et orkdals­skap av "Gjønnes-snikkarn" (Ole Arntsen Gjønnes – Nesset), klaget over at bak­veggen var for grovgjort. - Du får prøv å snu deinn inni råa, var det lakoniske svaret fra skapmakeren.

En av orkdals­snikkerne, John Lilleås, dro til martnas for å selge skap. Han fikk en finere byfrue som potensiell kunde. Hun var ikke helt fornøyd med finishen inni skapet. Men Lilleås lukket bestemt skapet med følgende replikk: - Skapet er da ikke til å bo i!

I skapet min far hadde ligger det en lapp der har har skrevet litt om bakgrunnen for skapet. Der står det bl.a. at det ble kjøpt av Martin Dørdal for 75 kroner. "Dørdal hadde laget det til han sjøl skulle gifte seg, men syntes han måtte selge det når han fikk så høyt bud", skriver far. Jeg stusset litt over dette med høyt bud, siden 75 kroner var ganske gjengs pris på den tiden skapet ble kjøpt (ca. 1910). Da jeg fortalte denne historien til Birger Kvåle, smilte han og sa at han har hørt flere som har sagt at de har overtatt skap som Dørdal egentlig hadde tenkt å beholde for eget bruk. Så dette var nok et salgstricks Dørdal hadde gjort til en liten spesialitet. Ved å gi inntrykk av at det var et skap han hadde gjort seg ekstra flid med for å beholde selv, ble det også mer attraktivt å kjøpe og dermed lettere å selge.

Hans Petter Kvåle fikk tidlig på dette hundreåret en snekker­dreng fra Helgeland. Han var bare 16 år, og den kvelden han kom til Kvåle sto det to ferdige skap på "snikkarloftet". Denne snekker­drengen fortalte senere at han gråt nesten hele den første natta, for han så seg ingen råd for å lære å lage så fine skap, og han hadde ikke penger til å reise tilbake. Men han ble en flink snekker, og gjorde det senere godt i bygnings­bransjen i Bodø.

Hans Petter Kvåle har sannsynligvis produksjons­rekord for et orkdals­skap. Det sies at han sammen med en av sine snekker­drenger laget et skap på 14 dager, ved å stå på fra tidlig morgen til sen kveld.

Det blir spøkefullt sagt at "svenneprøven" for en skapmaker er bestått når han har lært å dreie søylene i skaphalsen. Det er bare det at de vridde søylene ikke er dreid (unntatt topp og bunn), men håndskåret.

Det er store kvalitets­forskjeller på skap, og ifølge Birger Kvåle blir det sagt at "jo lenger opp i dalen, jo grovere skap". Dette betyr ikke at det var dårligere snekker­arbeid som ble utført i Meldal og Rennebu, men at påvirkningen fra byen når det gjaldt akantus­mønstre o.l. var mer fremtredende i den nedre del av dalføret.

Prisen på et orkdalsskap

Prisen på et skap har selvsagt variert over årene. Å lage et forseg­gjort orkdals­skap er så arbeids­krevende at det blir vanskelig for skjæreren å skaffe seg kunder som er villige til å betale en pris som gjør at han får en fornuftig timebetaling. Derfor er det opp gjennom årene mange som har vært innom treskjærer­yrket for en kortere tid, men valgt å gå over i annet arbeid fordi det ble for strevsomt å skaffe seg et rimelig utkomme av treskjæringen.

Olav Kvåle, som er den eneste som skjærer skap på heltid idag, har sagt at hvis han skulle beregne seg forsvarlig timepris ville skapene bli dobbelt så dyre som det han selger dem for idag.

En industriarbeider­lønn ligger idag på vel 200 000 kroner. Erfaring har vist at en god treskjærer som leverer produkter av tilfredsstillende kvalitet, ikke kan regne med å klare mer enn 3-4 skap pr. år. Det settes store krav til materialer og det gjør igjen material­kontoen forholdsvis høy. I tillegg kommer avskrivninger på verktøy og maskiner, lokalleie osv. Staten forlanger sitt i form av merverdiavgift.

Med en slik betraktningsmåte vil prisen på et skap bli minimum 70 000 kroner skal produsenten sitte igjen med en lønn tilsvarende en industri­arbeider. Det sier seg selv at kundekretsen på skap i denne prisklasse er ganske begrenset.

I tillegg kommer at en treskjærer ikke bare er håndverker, men også i mange henseende fortjener betegnelsen kunstner og som sådan burde fortjene litt mer lønn enn en som gjør en vanlig industri­arbeider­jobb.

Men det ser ut til å være litt igjen før håndverk av denne typen verdsettes som kunstverk og prissettes deretter.

- Man må være litt idealist for å leve av treskjæring, sier Birger Kvåle. - Men det er trivelig arbeid, legger han til.

Etter Birgers mening hadde treskjærerne sin beste periode økonomisk i årene like etter krigen og fram mot 60-tallet. Men utover i 60-årene gikk time­betalingen raskt oppover, og treskjærer­arbeid klarte ikke å følge med i samme grad.

Prisutviklingen på nygjorte skap gjennom hundre år:

På auksjoner og hos antikvitets­forretninger og brukt­handlere omsettes av og til orkdalsskap. Prisene ligger i området 10 000 - 35 000 avhengig av utseende, alder og kvalitet. I Trøndelag er det vanskelig å få mer enn ca. 25 000 for et orkdalsskap sier antikvitets­handler Roar Follestad ( Tordenskjold Armoury), men i Oslo kan prisene ligge opp til 10 000 høyere.

Hvilke ferdigheter kreves av en god skapmaker?

For å kunne bli en god maker av orkdalsskap kreves det flere ferdigheter:

Verktøybruk

Det er klart at moderne verktøy har gjort det lettere for skapmakeren, selv om mesteparten av arbeidet på et orkdalsskap gjøres med håndverktøy. Selve treskjærer­jernene har ikke forandret seg nevneverdig siden skapskjæringen begynte. Men frem til ca. 1930 ble alt materiale håndhøvlet, og det var klart en stor lettelse da maskinhøvelen kom. Overfresen kom mot slutten av sekstitallet, og gjorde det lettere å ta ut de grøvste delene av bunnen i skjæremønstret.

Skjærere av orkdalsskap gjennom tidene

I dette kapitlet er bare tatt med det man med en viss rett kan kalle profesjonelle treskjærere, de som har hatt dette som levebrød. De er omtalt i kronologisk rekke­følge. I dette århundre er det i hovedsak tre familier som har drevet produksjon av orkdals­skap - Dørdal, Kvåle og Mellingsæter. Idag er det bare Kvåle som fortsatt er aktiv, og Olav Kvåle (født 1954) er tredje generasjon.

Ingebrikt ("Pipar-Ingebrikt") Olsen Kiønli (1777)

Bosted: Kjønlia, senere Søvasslia
Læremester: Selvlært?
Elever:
Antall skap:
Spesielle kjennetegn: Ofte blomster­urne på skapdøra, hvor urnen blir den viktigste del av motivet mens blomsterbuketten er ganske tynn.
Andre opplysninger:

Ole Arntsen Giønnesnesset (1782 - 1869)

Bosted: Gjønnes ved Gangåsvatnet (Vollavika)
Læremester:
Elever:
Antall skap:
Spesielle kjennetegn:
Andre opplysninger: Laget sitt første skap ca. 1812 og det siste i 1867/68. Det siste var en gave til sønnesønnen Ole L. Sølberg.

Anders Kvennhusbakken (1820?)

Bosted: Hoston (Egga, mot Svorkbygda)
Læremester:
Elever:
Antall skap:
Spesielle kjennetegn:
Andre opplysninger:

Fredrik Håkollås (1821?)

Bosted: Håkollåsen
Læremester:
Elever:
Antall skap:
Spesielle kjennetegn:
Andre opplysninger:

Peder Amundsen Sognli (1828 -1909)

Bosted: Sognlia
Læremester:
Elever: Svigersønnen Per Sognli
Antall skap:
Spesielle kjennetegn:
Andre opplysninger:

Peder Olsen Håkollås Sognli (Per Sognli) (1844 - 1915)

Bosted: Født og oppvokst i Håkollåsen, Geitastranda. Giftet seg og flyttet til Songlia.
Læremester: Bl.a. svigerfar Peder Amundsen Sognli, men sikkert også onkelen Fredrik Håkollås. Arvet godt håndlag både fra sin mor Marit fra Mellingsætra, og fra farssiden i Håkollåsen.
Elever: John Graven, Martin Dørdal
Antall skap:
Spesielle kjennetegn: "Toetasjes" karniss
Andre opplysninger: Mest kjente arbeid er "buffeten" med skap på Bårdshaug Herregård. Har også levert et skap til Kong Haakon.

John J. Songli (1862 - 1916)

Bosted: Født i Songlia (nabo med Per Sognli), flyttet til Kvåle.
Læremester:
Elever: Martin Dørdal
Antall skap:
Spesielle kjennetegn:
Andre opplysninger: En av de første som laget storskap. Laget et av sine første skap i 1888, et "dameskap" (flat topp). Hadde skap på verdensutstillingen i Paris 1899, der han fikk gullmedalje. Har hatt stor betydning for utviklingen av orkdalsskapet.

Peder O. Kvåle (1872 - 1953)

Bosted: Kvålskroken
Læremester: Per Sognli (Peder Kvåle var 17 år da han kom til Sognlia for å gå i snekkerlære)
Elever: Martin Dørdal
Antall skap:
Spesielle kjennetegn:
Andre opplysninger: Begynte med treskjæring i ung alder, og skar en del for Thams, bl.a. til Chicagoutstillingen i 1893. 18 skap sto igjen på gården etter Peder da han døde i 1953. Disse ble fordelt med 3 til hver av 6 søsken. Flere står fortsatt på gården. Peder hadde skjæringen som hobby, og var ikke avhengig av å selge skapene.

Martin Dørdal (1874 -1957)

Bosted: Skoleby, By
Læremester: Jo Sognli, Peder O. Kvåle
Elever:
Antall skap:
Spesielle kjennetegn:
Andre opplysninger:

John Graven (1877 - 1970)

Bosted: Bårdshaug
Læremester: Amund Alstad, treskjærerkurs på Torshus 1897/98. Per Sognli.
Elever:
Antall skap:
Spesielle kjennetegn:
Andre opplysninger: Har laget et skap i mahogny (på utstilling).

Hans Petter Kvåle (1878 - 1963)

Bosted: Kvålsjåren
Læremester: Amund Alstad, treskjærerkurs på Torshus 1897/98.
Elever: Flere
Antall skap:
Spesielle kjennetegn:
Andre opplysninger: Leverte skap til Keiser Wilhelm (via Husfliden).

Lars Wormdal (1879 - 1942)

Bosted: Togstadjåren
Læremester: Amund Alstad, treskjærerkurs på Torshus.
Elever: Rikard Tokstad, Ivar Andøl, Ingvald Iversen, Ottar Ustad, Arne Tokstad, Sverre Meås, Henrik Kårøy, Henrik Kusæter...
Antall skap:
Spesielle kjennetegn:
Andre opplysninger: Hadde to skap på Trøndelagsutstillingen i 1930. Et av furu ble solgt like etter utstillingen, det andre i eik ble solgt under krigen. Han hadde også to brødre, Bernt og Johan, som drev litt treskjæring. Bernt skar småskap allerede i 1908 (i rogn). Johan hadde også et skap på utstillingen i 1930.

Jens Mellingsæter (1880 - 1939)

Bosted: Kårmo
Læremester: Alstad, treskjærerkurs på Torshus.
Elever: Ole O. Kårmo, Trygve Morken
Antall skap:
Spesielle kjennetegn:
Andre opplysninger: For det meste arbeider i dragestil (også skap), mindre skapproduksjon.

Ole O. Kårmo (1892 - 1979)

Bosted: Kårmo
Læremester: Jens Mellingsæter
Elever: 4-5 snekkerdrenger
Antall skap:
Spesielle kjennetegn:
Andre opplysninger: En del arbeider i dragestil.

Ole Stølhaup (1904 -1988)

Bosted: Kvålskroken (Lyby)
Læremester: Martin Dørdal
Elever:
Antall skap:
Spesielle kjennetegn:
Andre opplysninger: Meget flink. Gjorde mye av arbeidet på skapet som ble levert som bryllupsgave til Martha og Olav. Arbeidet hos Martin Dørdal 1920-32.

Olav Mellingsæter (1906 - 1976)

Bosted: Ved Torshus
Læremester: Jens Mellingsæter, Kristen Moe
Elever:
Antall skap:
Spesielle kjennetegn:
Andre opplysninger:

Trygve Mellingsæter (1909 - 1987)

Bosted: Kårmo
Læremester:
Elever:
Antall skap:
Spesielle kjennetegn:
Andre opplysninger: Flink. Laget mye møbler for Mortensen i Oslo.

Leif M. Dørdal (1910 - 1994)

Bosted: Skoleby, By
Læremester: Martin Dørdal
Elever:
Antall skap: 50 storskap, 50 mindre
Spesielle kjennetegn:
Andre opplysninger: Brukte ca. 500 timer på et storskap. Flinkere treskjærer enn faren Martin Dørdal. Skar direkte på skapet (satte sammen først, uvanlig).

Birger Kvåle (1919)

Bosted: Kvålsjåren, flyttet til Fannrem 1963
Læremester: Hans Petter Kvåle
Elever: Asbjørn Kristiansen, Olav Kvåle. Har holdt flere treskjærerkurs.
Antall skap: ca. 150
Spesielle kjennetegn:
Andre opplysninger: Har fått Orkdal kommunes kulturpris. Har levert stoler til Slottet, og skap til USA og Nederland. Fortsatt aktiv i en alder av 76 år. Produserer for tiden mest klokkasser og tablett. Har mer bestillinger enn han klarer å effektuere.

Olav Kvåle (1954)

Bosted: Kvålssetra
Læremester: Birger Kvåle
Elever:
Antall skap (pr. jan 1996): 13 småskap, ca. 12 høgseteskap, vel 10 storskap over en periode på ca. 12 år med treskjæring som hovedbeskjeftigelse.
Spesielle kjennetegn: Meget nøye materialvalg - fullstendig kvistfri furu. Ikke prikking i bunnen av akantusmønster. Vridd skjæring på skuffeknopp. Ikke beslag på nøkkelhull.
Andre opplysninger:

Totalt antall orkdalsskap produsert er vanskelig å anslå, men vi vil tippe at det er i underkant av tusen skap som er produsert i perioden 1800 - 1995.

Orkdalsskap som hobbyvirksomhet

Følgende personer har skåret en del skap, enten på hobbybasis eller etter at de ble pensjonister, men har aldri hatt skapskjæring som en viktig inntekstkilde.

Anders Kleiven (1897 - 1986) skar l storskap, 3 høgseteskap og 3 småskap etter at han ble pensjonist. Var snekker av yrke, og leverte i mange år vevstoler til Husfli­den.

Martin Morken (1903) Har laget flere skap i perioden 1925 - 1975. De siste årene av aktiv periode mest småskap.

Hjørleiv Eldevik (1912) har skåret ca. 3 skap etter at han ble 70 år.

Paul Gjønnes (1916) har skåret 3 storskap og flere småskap de siste 50 år. Har vært sløydlærer ved Grøtte skole.

Olav Kårmo (1918) Sønn til Ole O. Kårmo. Har gått i lære hos faren. Har laget ca. 5 (?) skap. Skjærer skap til dør i dragestil som faren har laget.

Oddmund Vuttudal (1918) Begynte å skjære skap i 1970. Har gått kurs hos Birger Kvåle og Rokkenes i Rennebu. Minst l høgseteskap og 2 småskap.

Kristian Grostad (1925), Ingdalen, pensjonert bygningssnekker, har skåret ca. 15 storskap og gjør fortsatt skap på oppdrag. Pris 16 000 kroner, vurderer å legge på til 17 000. Hans far Knut Grostad gikk i lære hos Hans Petter Kvåle og har skåret 15-20 skap.

Oddvar Mellingsæter (1925) har laget 10 småskap.

Yngre treskjærere som følger opp tradisjonen på hobbybasis:

Even Landrø (1950) Oldefar til Even er Per Sognli.

Brage Stølhaug (1940) er sønn av Ole Stølhaug.

Andre som vi vet har produsert skap:

Andre kjente og flinke treskjærere fra Orkdal i nyere tid er Johan Ustad (1915 -1986) og Karl Dørdal (1917 -), men disse har ikke produsert orkdalsskap.

Orkdalsskap i Kongehusets eie

Kong Haakon besøkte Orkdal i forbindelse med Thamshavnbanens åpning i 1908. Formennene hos Thams ga ham et orkdalsskap i gave, skåret av Per Sognli. Dette skapet står i peisestuen på Kongsseteren i Oslo (ved Holmenkollen), og er malt i blått, rødt og gull.

Tannlege Røhme fikk igang kronerulling blant orkdalingene for å gi en gave til kronprins Olav og Mårthas bryllup i 1929. Gaven var et orkdalsskap skåret av Martin Dørdal og Ole Stølhaug. Det sies at Stølhaug har hovedæren for dette ska­pet (bl.a. har Leif Dørdal sagt det). Dette skapet er trehvitt med politur, og står på Prinsehytta i Sikkilsdalen.

Skapene på Bårdshaug Herregård

Minister Chr. Thams leide to kjente treskjærere, Per Sognli og John Graven, til å skjære ut møblementet til spisestua på Bårdshaug. De fikk fast ansettelse hos Thams. Betalingen var 5 kroner dagen, mens det vanlige på den tiden var 3 kroner. Tilsammen arbeidet de hos Thams 3-4 år, sannsynligvis fra ca. 1900 til 1904. De gjorde flere treskjærerarbeider på Bårdshaug, og det sies at selve spisestue-møblementet tok ca. 2 år og ble ferdig i 1904. Thams ville ha de ferdigskårede bitene til godkjenning før de ble montert. Hvis det var skapdeler som ikke ble godkjent, ble de brukt til andre ting som hyller o.l.

I spisestuemøblementet inngår bl.a. tre orkdalsskap, en klokke og et anretnings-bord som alle er skåret i "orkdalsskapsstil". I tillegg til et vanlig storskap i et hjørne er det to storskap som inngår i et buffet-oppsett og står på flat vegg.

Personlig er vi av den oppfatning at de store arbeidene i spisestua på Bårdshaug er fint utført, men at det hele blir vel massivt. Det er ikke slik at om en ting er pent (et orkdalsskap), så blir ikke mye mer av samme slaget enda penere. Men kanskje var dette typisk for Thams, en tendens til overdrivelser med mye av alt.

Thams og de treskjærerarbeid han fikk utført for Bårdshaug og verdens-utstillingene han deltok på i Chicago (1893) og Paris (1899), har gjort mye for å gjøre orkdalsskapet og treskjærerkunsten fra dalføret kjent i Norge og utover i den vide verden.

Skapskatter i Paris

"Vesla" Thams er datter av minister Christian Thams. Hun er født og oppvokst i Orkdal, og flyttet til Paris da hun var ca. 20 år gammel, i 1946. Hun har bodd der siden, men med regelmessige sommeropphold i Sognlia.

Med røtter i Sognlia og med en far som visste å sette pris på treskjærerkunst, antok jeg at hun hadde minst ett orkdalsskap i sitt bo. Så da jeg gjennom jobben fikk en tur til Paris, tenkte jeg at dette kunne være en aktuell start på en jakt etter orkdalsskap under fjerne himmelstrøk. Hos Magda Thams, datter av Veslas søsken­barn Wilhelm, fikk jeg adresse og telefonnummer til henne i Paris.

Jeg ringte henne og forklarte min interesse for orkdalsskap, og spurte om hun hadde noen slike i sin eie. Joda, hun hadde ett i huset sitt i Paris, og jeg var velkom­men til å stikke innom og se på det.

Etter at jeg kom til Paris, ringte jeg og gjorde nærmere avtale for et besøk. Vesla Thams er en morgenfugl som går tidlig til sengs om kvelden, derfor ble det en tidlig januarmorgen, mørk og regntung, at jeg tok Metroen ut til endestasjonen Ponte de St Cloud og videre med drosje til Rue de Versailles i bydelen Ville d'Avray. Vesla, eller Inger som hun egentlig heter, hadde Paris-eiendommer som lå nydelig til. Usjenert, med hager som lå ned mot et lite vann og med bare skog på andre siden. Selv om dette var midt i Paris, fikk man følelsen av å være på landet. Hun hadde tre hus på rekke i denne gaten. I det midterste bodde hun selv, i det minste huset bodde gartneren, og det største leide hun ut til en amerikansk familie.

Vesla tok vennlig imot da jeg ringte på, og hadde dekket en "continental breakfast" til meg i dagligstuen. Hvis en skal beskrive Vesla, kan det gjøres på følgende enkle måte: Anne Cath Vestly nr. 2. Både skikkelsen, det mørke håret og de skarpt tegnede øyenbrynene og måten hun snakket og tedde seg på gjorde assosiasjonen til den kjente barnetimetanten ganske umiddelbar. Det var ikke mye orkdaling å spore i språket hennes. Hun snakket østlandsdialekt, fremført på den samme "barnetime-måten" som vi kjenner det fra Anne Cath.

Samtalen kom fort inn på orkdalsskap, og jeg ble vist inn i et rom som så ut til å være en kombinasjon av arbeidsrom og røkeværelse. I et hjørne sto et orkdalsskap fra 1800-tallet, som hun mente kom fra Songlia. Det var et høgseteskap, men det var satt rett på gulvet og fikk derfor ikke den plassering et slikt skap fortjener for å komme til sin rett. Flere ganger under besøket gjentok jeg for henne at hun måtte få løftet skapet opp på veggen.

Vesla Thams visste lite om orkdalsskap og treskjærertradisjonene fra sin barndoms dal. Sin far og den industrihistorie han representerer virket hun heller ikke særlig interessert i, og sa i alle fall at hun ikke visste så mye om farens forretningsvirksomhet. Hun forklarte det med at han døde bare to år etter at hun flyttet til Paris, så hun rakk ikke å bli ordentlig kjent med han.

Jeg hadde vært på den norske ambassaden i Paris tidligere på dagen, og presse- og kulturattacheen kunne fortelle at han hadde fått flere forespørsler om de tømmerhusene Christian Thams i sin tid satte opp i Paris. Vesla kunne fortelle at det lå en liten tømmerkirke som var laget ved Strandheim Brug like i nærheten av der hun bodde. Den var opprinnelig tenkt sendt til Madagaskar, men så strakk ikke pengene til for frakten, og den ble værende i Paris.

Da vi snakket på telefonen nevnte Vesla bare ett orkdalsskap, men sa hun hadde noen møbler i nabohuset som hun også trodde var treskjærerarbeid fra Orkdal.

Etter at jeg hadde brukt opp omtrent all filmen min på å fotografere orkdalsskapet hennes og en del andre gamle skap og møbler hun hadde, gikk hennes venn og samboer gjennom 40 år, Edward Fisher, over til nabohuset for å se om de amerikanske leietakerne var stått opp. Han kom tilbake med postiv melding, og vi gikk alle tre over for å se på møblementet i utleiehuset.

Da vi kom innenfor, var det ikke tvil om at det var amerikanere som bodde der. En hel vegg var dekket av en samling amerikanske baseball-luer. Men i spisetuen sto møbelet som gjorde at jeg kom til å irritere meg grenseløst over at nesten all filmen var brukt opp: Her sto et gedigent orkdals­møblement, et buffet-lignende oppsett av samme type som på Bårdshaug Herregård, men med det unntak at i denne buffeten var det såkalte dameskap på flankene og alt var gitt en meget mørk, nesten svart politur. Jeg har aldri hørt om at det fantes flere buffeter av samme type som den på Bårdshaug, så dette var en meget interessant oppdagelse. I stuen i etasjen over sto et vanlig orkdals­skap i samme utførelse som buffeten, og det var også et anretningsbord med akantus­utskjæringer og vridde ben av samme type som det som finnes i spisesalen på Bårdshaug.

Dette duplikatet av Bårdshaug-oppsettet hadde vært bortgjemt i en herskapelig villa i Paris og derfor ukjent for tidligere granskere av Orkdals treskjærerhistorie. Vesla mente det hadde stått i farens leilighet i Trondheim før det ble flyttet til Paris, men var ikke sikker.

Men det virker som en sannsynlig forklaring. Men sannsynligvis har Minister Thams fått dette møblementet laget en del år senere enn arbeidene på Bårdshaug. Stilen tyder på at møblementet er laget av John Sognli og/eller Martin Dørdal.

Det var en snedig oppdagelse å se disse orkdalsskaps-klassikerne i et parisisk patriserhjem som var inntatt av en erke­amerikansk familie. Blant fine glass og dekketøy i buffet-skapene var det stuet inn baseball-luer, og i skapet som sto like ved TVen i stuen i andre etasje var det proppfullt med videoer! Et kontrastenes møte mellom gammel kultur fra det trauste Orkdalføret og moderne kultur fra et annet kontinent.

Orkdalsskap i det norske Amerika

I månedsskiftet september/oktober 1996 var jeg på en 14-dagers tur til USA, og denne gangen hadde jeg bestemt for å realisere et gammelt ønske om å besøke Vesterheim i Decorah, Iowa, museet for norsk innvandrer­kultur. Kanskje ville jeg finne orkdalsskap her også?

Da jeg kom til billettskranken og la frem mitt ærend, spurte damen med bilett-rullen: Kanskje du snakker trøndersk? Darlene Fossum hadde vært seterbudeie på Nerskogen og vært gift med en rennbygg i fem år, så hun var i stand til å snakke trønder-amerikansk. Hun kunne også fortelle at faren hennes, Ove Fossum, hadde et orkdals­skap i buret han hadde laget seg etter tegninger fra Sande på Berkåk! Han bodde bare et halvtimes kjøring rett nord, i Spring Grove Minnesota.

Det hørtes fristende ut, men jeg måtte først sjekke om museet hadde møblement av orkdalsopphav. Museumsdirektøren ble tilkalt, og da jeg viste ham bilder av et orkdalsskap mente han at et slikt møbel nok fantes i samlingen. Det var med en viss spenning jeg fulgte ham gjennom mørke korridorer. Men joda, i et hjørne sto det som utvilsomt var et skap av den riktige herkomst. Igjen så det ut til at det var Martin Dørdal som var mester for skjæringene. Museet hadde fått skapet i gave av en norsk-amerikansk kunstmaler, og hadde i mange år trodd at dette var treskjæring fra Telemark! Jeg kunne hjelpe dem med å oppdatere arkivkortet på skapet slik at det ble bedre i samsvar med de faktiske forhold.

Etter å vært gjennom hele museet satte jeg kursen nordover mot farmen til Ove Fossum. Jeg bommet litt på veivalget på små prærieveier og kom 17 miles ut av kurs, men til slutt kom jeg fram til Norge-entusiasten og bil­samleren Ove Fossum sto på hodet i motoren på en 1964 Chevrolet Corvair. Vi hadde felles interesse i Norge, Orkdal (vi måtte hilse så mye til Aasta Skaugen), skaptradisjoner og gamle biler. Det var ikke med liten stolthet han viste oss sitt selvbygde stabbur i norsk stil og med norsk flagg. Rosinen i pølsa var likevel småskapet faren hans Ove Fossum Sr. hadde kjøpt av Laif Dørdal da han besøkte Norge i 1964.

Sammenhengen mellom skap og andre møbler som tablett og klokkasser

I tillegg til at orkdals­skapet er spesielt for nedre del av Orkdalføret, er også klokk-kassene og tablettene som ble laget her ganske unike og tydelig påvirket av skap­tradisjonen.

Klokkassene som er laget i Orkdal gjennom vel 100 år, har en topp som ofte er en mindre utgave av den karakter­is­tiske skaptoppen, selv om det selvsagt også finnes andre typer.

Tablettene, små hyller som ble brukt til oppbevare fine bøker og andre pryd­gjen­stander, har også buet topp med perlerad som orkdals­skapet.

Diverse tekster
Styrheim