fra Lord Jim

12

Rundt omkring oss var alt fullstendig stille. Jeg kunne merke hvordan han slet med de uklare følelsene sine — tåkesløret som omga ham, bølget liksom frem og tilbake, og i revnene viste han seg for meg så tydelig og så rik på mystisk betydning som en symbolsk figur i et maleri. Natteluften lå over meg, kjølig og tung som en marmorplate.

«Jeg forstår,» mumlet jeg, mer for å vise meg selv at jeg kunne bryte tausheten, enn av noen annen grunn.

«Dampskipet Avondale samlet oss opp like før solnedgang,» fortsatte han mørkt. «Det styrte like på oss. Vi behøvde bare å sitte rolig og vente.»

Efter en lang pause sa han: «De fortalte historien sin,» og atter ble det en trykkende taushet. «Da først visste jeg hva det var jeg hadde besluttet meg til,» tilføyde han.

«De sa ingenting,» hvisket jeg.

«Hva kunne jeg si?» spurte han med samme lave stemmen … «Et svakt støt. Vi stoppet skipet. Vi undersøkte skaden. Vi forsøkte å sette ut båtene uten å vekke panikk. Da den første båten var satt på vannet, gikk skipet under i en byge. Sank som bly… Hva kunne være klarere enn det?» … Han bøyde hodet… «Og hva kunne være mer redselsfullt?» Han dirret om munnen, mens han sto og så meg rett inn i øynene. «Jeg hadde hoppet — ikke sant?» sa han mørkt. «Det var det jeg måtte se i øynene. Historien spilte ingen rolle» … Han flettet fingrene i hverandre et øyeblikk og stirret til høyre og venstre for seg ut i natten. «Det var som å lyve på de døde,» stammet han.

«Og så var de slett ikke døde,» sa jeg.

Han forlot meg. Det er den eneste måten jeg kan beskrive det på. I neste øyeblikk så jeg ryggen hans like opp mot balustraden. Han holdt seg der en stund som om han beundret nattens klarhet og fred. En busk som blomstret i haven nedenfor sendte sin sterke duft gjennom den fuktige luften. Han vendte tilbake til meg med hastige skritt.

«Det gjorde ingenting fra eller til,» sa han trassig.

«Kanskje ikke,» innrømmet jeg. Jeg begynte å få en mistanke om at han var for sterk for meg. Når alt kom til alt, hva visste så jeg?

«Døde eller ikke, jeg kunne iallfall ikke komme utenom dem,» sa han. «Min plikt var å leve, ikke sant?»

«Jo, jo — hvis De tar det på den måten,» mumlet jeg.

«Jeg ble glad, selvfølgelig,» sa han likeglad, mens tankene hans tydeligvis var annetsteds. «Vet De hva jeg tenkte aller først, da jeg hørte om det? Jeg ble lettet. Jeg ble lettet over å få vite at de skrikene — fortalte jeg Dem at jeg hørte skrik om hjelp? … De kom sammen med vinden og regnværet. Innbilning, antar jeg. Og allikevel kan jeg nesten ikke … Noe så dumt… De andre hørte ingenting. Jeg spurte dem efterpå. De sa nei alle sammen. Nei? Og jeg kunne høre dem fremdeles! Jeg burde ha visst — men jeg tenkte ikke — jeg bare lyttet. Svake, fjerne skrik — dag efter dag. Så kom den lille halvkastefyren hen og snakket til meg. «Patna… fransk kanonbåt… slept lykkelig inn til Aden … forhør … havnekontoret… Sjømannshjemmet … alt ordnet angående kost og losji!» Jeg gikk dit sammen med ham og nød den nye stillheten. Så hadde det altså ikke vært noen skrik. Bare innbilning. Jeg måtte jo tro ham. Jeg kunne ikke høre noe lenger. Jeg undres på hvor lenge jeg kunne ha holdt det ut. Det var blitt verre og verre også … jeg mener — høyere.» Han falt i tanker.

«Og jeg hadde ikke hørt noen ting! Vel — la gå. Men lysene da. Lysene, som forsvant — vi så dem ikke — de var ikke der lenger. Hvis de hadde vært der, ville jeg ha svømt tilbake — jeg ville ha vendt tilbake og ha ligget ved skipssiden og ropt — jeg ville ha tigget dem om å ta meg ombord … Jeg ville ha fåttt chansen … tror De meg ikke? … Hvordan kan De vite hva jeg følte? … Hvilken rett har De til å tvile? … jeg holdt på å gjøre det allikevel — forstår De det?» Hans stemme sank. «Det fantes ikke et glimt av lys — ikke et glimt,» sa han mørkt. Forstår De ikke, at hvis det hadde vært så meget som et lysglimt, ville De ikke ha sett meg her? De ser meg her — og tviler.»

Jeg rystet på hodet. Spørsmålet om lysene som ble borte da båten ikke kunne ha vært mer enn en kvartmil fra skipet, hadde vært gjenstand for megen diskusjon. Jim fastholdt at intet var å se, da den første skuren hadde passert; og de andre hadde sagt det samme til offiserene på Avondale. Selvfølgelig rystet folk på hodet og smilte. En gammel skipper, som satt ved siden av meg i rettssalen, kilte meg i øret med det hvite skjegget sitt og mumlet: «Å, de bare lyver!» Faktisk var det ingen som løy; ikke engang førstemaskinisten med den fortellingen sin om topplanternen, som sloknet som en fyrstikk, når den blir kastet vekk. De løy ikke bevisst iallfall. En skrekkslagen mann er vel troendes til å se en synkende gnist i øyekroken, når han stjeler seg til å se seg hastig tilbake over skulderen. De hadde ikke sett noe lys av noen art, til tross for at de var like i nærheten, og de kunne bare forklare dette på en eneste måte: skipet måtte ha sunket. Det var en selvfølgelig og trøstefull ting. Det at ulykken kom så fort, rettferdiggjorde hastverket deres. Intet under at de ikke lette efter noen annen forklaring. Allikevel var sammenhengen ganske enkel, og i samme øyeblikk som Brierly kom med sin forklaring, visste alle at gåten var løst. Dere husker kanskje, at damperen var blitt stoppet og fremdeles lå i samme kurs som de hadde holdt den i natten igjennom, med akterenden til værs og baugen lavt på grunn av vannet som fylte forrommet. Eftersom den altså var ute av likevekt da bygen traff den akter, svingte den til vinden, like fort som om den hadde ligget for anker. På grunn av denne forandring i stillingen, ble alle lysene i løpet av ganske kort tid skjult for båten, som lå i le. Det er meget mulig at lysene ville ha virket på dem som en taus oppfordring, hvis de hadde vært synlige — at de ville hatt samme mystiske makt som et menneskes blikk, og ville vekket dem til anger og medlidenhet. De ville ha sagt: «Jeg er her — jeg er her fremdeles.» … Og hva mer kan et forlatt menneskes blikk si? Men den vendte akterenden til dem som om den ville vise dem sin forakt; den svingte rundt liksom for å stille seg ansikt til ansikt med den nye fare, som den på en så merkelig måte skulle overleve for å ende sine dager på en avfallshaug. Det var som om det hadde stått skrevet om den i skjebnens bok, at den skulle dø fattig og ukjent, for hammerslag, og ikke ute på åpent hav. Hvilken skjebne pilegrimene gikk i møte, er jeg ikke i stand til å si noe om; men den nærmeste fremtid brakte dem, ved nitiden neste morgen, i hendene på en fransk kanonbåt, som var på vei hjem fra Reunion. Kommandantens rapport er offentliggjort. Han styrte litt ut av kurs for å undersøke hva som var i veien med den damperen, som drev så underlig av sted med stavnen mot dønningen. Den hadde nødflagg heist på storgaffelen (den innfødte båtsmannen hadde vært fornuftig nok til å sette opp dette nødsignalet ved daggry) ; men kokken laget mat som sedvanlig. Dekkene var fullpakket som en sauekve; langs rekken trengte pilegrimene seg som høner på pinne. Oppe på broen var de stuvet sammen til en eneste kompakt masse. Hundrevis av øyne stirret, og ikke en lyd var å høre da kanonbåten dampet opp på siden av skipet; det var som om alle disse hundrer av lepper var blitt forseglet ved en trolldom.

Franskmannen praiet, men kunne ikke få noe fornuftig svar, og da han hadde sett på det hele i kikkerten og konstatert at mengden på dekk ikke så ut til å lide av pest, bestemte han seg til å sende en båt over. To offiserer kom ombord, hørte på båtsmannen, forsøkte å snakke med araberen, og kunne ikke få hverken ende eller begynnelse på historien; men selvfølgelig var selve situasjonen klar nok. De ble svært forbløffet da de fant en hvit mann liggende død og sammenkrøpet oppe på broen. «Fort intrigués par ce cadavre,» som en eldre fransk løytnant sa til meg lang tid efterpå; jeg traff ham en formiddag, det var nede i Sidney; jeg støtte på ham rent tilfeldig, inne på en slags kafé, og han husket tydelig hele historien. Faktisk hadde denne affæren, la meg innskyte det i forbigående, en usedvanlig evne til å holde seg lang tid i hukommelsen; det var som om den levde med en slags uhyggelig kraft i folks erindring, det var som om den lå dem ytterst på tungen. Ofte, mange år efterpå, tusener av mil borte, hadde jeg den tvilsomme fornøyelse å møte den — den dukket opp på de besynderligste måter, den kom frem i bevisstheten ved minste foranledning. Er den ikke kommet på tale nå i kveld her blant oss? og jeg er den eneste sjømann her. Jeg er den eneste som personlig har hatt noe med saken å gjøre. Allikevel har den tvunget seg frem. Hvis to menn, som begge kjente til denne historien, men ikke kjente hverandre — hvis de tilfeldigvis møttes et eller annet sted på jordens overflate, så kunne det ikke unngåes at denne historien dukket opp mellom dem før de skiltes, det var så sikkert som noen ting i verden. Jeg hadde aldri sett den franskmannen før, og efter en times forløp sa vi hverandre farvel for alltid; det lot ikke til at han var videre snakksom heller; han var en rolig, massiv mann i skrukket uniform, han satt søvnig ved et bord med et glass halvfullt av en eller annen mørk væske foran seg. Skulderstroppene hans var litt skitne, og det glattbarberte fjeset hans var stort og gustent; han så ut som om han brukte snus — jeg vet ikke om dere forstår meg. Jeg vil ikke påstå at han snuste; men en sånn vane ville ha passet til mannen. Det begynte med at han rakte meg et nummer av Home News, som jeg ikke hadde noen bruk for. Jeg sa «Merci». Vi vekslet et par tilsynelatende uskyldige bemerkninger, og plutselig, før jeg visste hvordan det var hendt, satt vi midt oppe i det, og han fortalte meg for et sterkt inntrykk det liket hadde gjort på ham. Det viste seg at han var en av offiserene som hadde bordet skipet.

I den kafeen hvor vi satt, kunne en få forskjellige slags fremmede drinker, som stedet holdt av hensyn til sjøoffiserene; han tok en slurk av det mørke stoffet sitt; det lignet medisin, men var visst ikke noe verre enn cassis à l'eau; han så ned i glasset med ett øye og rystet lett på hodet. «Impossible de comprendre — vous concevez,» sa han, underlig likeglad og tankefull på samme tid. Jeg kunne meget lett tenke meg hvor umulig det hadde vært for ham å forstå. Ingen i kanonbåten kunne såpass engelsk at de fikk tak i den historien båtsmannen fortalte dem. Det var selvfølgelig en mengde skrik og skrål rundt omkring dem også. «De stimlet sammen omkring oss. De dannet en krets omkring den døde mannen (autour de ce mort),» forklarte han. «Vi var nødt til å samle oss om det viktigste. Disse menneskene begynte å hisse hverandre opp, — Parbleu! En slik menneskemasse — ikke sant?» innskjøt han med filosofisk likevekt. Hva angikk skottet, hadde han rådet kommandanten til å la det bli som det var. Det så temmelig ille ut. De førte to trosser ombord med en gang (en toute hâte) og tok Patna på slep — med akterenden først — hvilket under omstendighetene ikke var så dumt, eftersom roret var altfor meget over vannet til å kunne være til noen nytte for styringen; og denne måten å slepe på lettet trykket på skottet, hvis tilstand, som han med stor tungerapphet forklarte meg, krevde den største forsiktighet (extgeait les plus grands ménagements). Jeg kunne ikke bare meg for å tenke at mitt nye bekjentskap måtte ha hatt en stemme med i de fleste av disse arrangementene; han lot til å være en pålitelig offiser, selv om han ikke lenger var videre energisk, og på en måte så han ut som en sjømann også, til tross for at han, der han satt med de tykke hendene foldet over maven, minnet om en av disse rolige landsbyprestene, som i tidens løp er blitt betrodd et helt bondesamfunns synder, lidelser og anger, og som bærer til skue et rolig og troskyldig uttrykk — som et slør kastet over smertens og fortvilelsens mysterier. Han burde hatt en loslitt soutane omkring sin fyldige kropp, istedenfor en uniformsjakke med skulderstropper og messingknapper. Han pustet rolig og sindig, mens han fortalte meg at det hadde vært en djevelsk jobb, hvilket jeg utvilsomt (sans doute) lett kunne tenke meg, eftersom jeg selv var sjømann (en votre qualité de marin). Da han var kommet så langt, bøyde han seg over mot meg og spisset leppene, som om han ville plystre. «Heldigvis,» fortsatte han, «var sjøen så jevn som et gulv, og det var ikke mer vind enn det er herinne» … Det slo meg at det virkelig var utålelig støvet og svært hett inne i kafeen; jeg brant i kinnene som om jeg hadde vært ung nok til å rødme og bli forlegen. De satte kursen, «naturellement,» fortsatte han, mot nærmeste engelske havn, hvor deres ansvar hørte opp. «Dieu merci.» … Han pustet ut igjen: «For De må huske på (notez bien), hele den tiden vi slepte den måtte vi ha to kvartermestre stående med øksene ferdige ved trossene for å kappe oss klar av den i tilfelle av at…» Han senket de tunge øyelokkene, og hva han mente var fullstendig klart uten ord … «Hva annet kunne vi gjøre? En gjør hva en kan (on fait ce qu'on peut),» og et øyeblikk lyktes det ham å gi sitt tunge flegmatiske vesen et resignert uttrykk. «To kvartermestre — tredve timer — de sto der hele tiden. To!» gjentok han, løftet høyre hånd en liten smule og satte to fingre i været. Dette var absolutt den første håndbevegelse jeg overhodet så ham gjøre. Det ga anledning til å «notere» et stjerneformet arr han hadde på baksiden av hånden — tydeligvis et merke efter en geværkule; og som om mitt syn var blitt skjerpet ved denne oppdagelsen, la jeg også merke til et langt arr efter et gammelt sår som begynte like nedenfor tinningen og ble borte inne i det kortklipte, grå håret på siden av hodet — et merke efter et spydstikk eller et sabelhugg. Han foldet hendene over maven igjen. «Jeg ble ombord på — på — jeg begynner å bli glemsom. Ah! Patt-nà. C'est bien ça. Patt-nà. Merci. Det er komisk hvor glemsom en blir. Jeg var der ombord i tredve timer —.»

«Hele tiden?» ropte jeg. Han satt rolig og stirret ned på hendene sine, spisset munnen litt, men plystret ikke. «Vi anså det for riktig,» sa han og løftet øyebrynene flegmatisk, «at en av offiserene ble ombord og holdt et åpent øye (pour ouvrir l'oeil)» … han sukket dovent… «Og for å holde forbindelsen med kanonbåten ved like ved hjelp av signaler – De forstår? — og så videre. Forresten var jeg selv av samme mening. Vi holdt båtene ferdige — og jeg tok også andre forholdsregler … Enfin! En gjør hva en kan. Det var en vanskelig post. Tredve timer. De laget mat til meg. Men hva vin angår, så kunne jeg bare gå og plystre — det fantes ikke en dråpe.» På en besynderlig måte klarte han, uten egentlig å forandre holdning eller ansiktsuttrykk, å gi meg en forestilling om dyp avsky. «Forstår De — mat uten et glass vin — for meg er det nesten verre enn ingenting.» Jeg var redd han ville fordype seg i denne krenkelsen, for skjønt han ikke rørte et lem eller fortrakk en mine, gjorde han en fullt oppmerksom på hvor irritert han ble bare ved erindringen. Men så lot det til at han glemte det. De overleverte ladningen til «havneautoritetene», som han uttrykte det. Han ble slått av hvor rolig de tok imot den. «En kunne nesten fristes til å tro at den slags underlige funn (drôle de trouvaille) ble brakt dem hver dag. Dere er noen høyst eiendommelige mennesker — dere engelskmenn,» sa han, mens han satt der lent mot veggen og virket omtrent så livlig som en melsekk. Et engelsk krigsskip og en indisk marinedamper traff til å være der i havnen nettopp da, og han la ikke skjul på sin beundring for den flotte måten båtene fra disse to skip hadde ført pilegrimene fra Patna i land på. I virkeligheten skjulte den stive holdningen hans ingenting; han hadde en mystisk, nesten mirakuløs evne til å frembringe sterke virkninger ved nesten usynlige midler, hvilket som kjent er et bevis på den høyeste kunst. «Fem og tyve minutter — klokken i hånden — fem og tyve — ikke et sekund mer.» … Han flettet fingrene i hverandre og løste dem fra hverandre igjen uten å flytte hendene fra maven, og denne lille bevegelsen var langt mer virkningsfull enn om han hadde løftet armene mot himmelen i forbauselse … «Hele den menneskemassen (tout ce monde) brakt i land — med alt det lille de hadde — ingen tilbake ombord uten en marinevakt (marins de l'Etat) og det interessante liket (cet interessant cadavre). Fem og tyve minutter.» … Han satt der med senket blikk og hodet lett på skakke, som om han sakkyndig holdt denne prestasjonen på tungen og smakte på den. Uten flere tegn lot han en forstå at hans anerkjennelse var meget vel verdt å ha, og urørlig som før meddelte han meg, at eftersom de hadde ordre om å seile til Toulon så fort som mulig, forlot de havnen to timer efterpå, «så at (de sorte que) det forsåvidt er mange ting i denne episoden (dans cet episode de ma vie), som jeg aldri har fått oppklart.»

13

Efter disse ord og uten å forandre stilling henga han seg til en passiv, fullstendig taushet. Jeg holdt ham med selskap; og plutselig, men ikke overraskende — det var som om øyeblikket var kommet, da den dempede og hese stemmen hans atter måtte komme ut av urørligheten — sa han: «Mon Dieu! hvor tiden går.» Intet kunne vært jevnere enn denne bemerkningen; men den falt sammen med en visjon jeg selv hadde nettopp i det øyeblikket. Det er forbløffende å tenke på hvordan vi vandrer gjennom livet med halvåpne øyne, med døve ører og med søvnige tanker. Kanskje det er best så; og det kan være at det er selve denne sløvheten som gjør livet så lett å bære og så tiltalende for det store flertall. Ikke desto mindre har sikkert de fleste av oss opplevd et slikt underlig øyeblikk, da vi våkner og synes vi ser og hører og forstår alt mulig — alt mulig — i et glimt — før vi atter faller tilbake til vår vanlige behagelige dvale. Jeg løftet blikket da han snakket, og så ham som om jeg aldri hadde sett ham før. Jeg så haken hans, sunket ned mot brystet, de ukledelige skrukkene i jakken hans, de foldede hendene, hele den hensunkne holdningen, som på selsom vis ga en fornemmelsen av at han rett og slett var blitt efterlatt der han satt. Ja, i sannhet, tiden hadde gått; den hadde innhentet ham og var gått forbi. Den hadde latt ham sitte igjen med noen få, fattige gaver: et jerngrått hår, et tungt, trett og solbrent ansikt, to arr, et par slitte skulderstropper, han var blitt en av disse rolige, pålitelige menn som er råstoffet for den store berømmelse; en av disse utallige som blir begravd uten trommer og trompeter under grunnstenene til de store triumfbuer. «Jeg er tredje løytnant på Victorieuse» (det var flaggskipet i den franske Stillehavseskadre på den tid), sa han, mens han fjernet skuldrene noen få tommer fra veggen og presenterte seg. Jeg bukket lett på min side av bordet og fortalte ham at jeg var kaptein på et koffardiskip som for tiden lå for anker i Rushcutter-bukten. Han hadde lagt merke til henne — et fint, lite fartøy. Han var meget høflig på sin rolige måte i den anledning. Jeg tror til og med han gikk så langt som til å bøye høflig på hodet, idet han gjentok, mens han pustet høyt og hørlig: «Javel. Et lite, svartmalt fartøy — meget vakkert — meget vakkert (tres coquet).» En stund efter vendte han langsomt på seg og så ut gjennom glassdøren til høyre. «En kjedelig by (triste ville),» bemerket han, mens han stirret ut på gaten. Det var en strålende dag; sønnavinden blåste, og vi kunne se hvordan de som gikk forbi på fortauet, menn og kvinner, måtte slåss med vinden; høye støvhvirvler for langs de sollyse fasadene på den andre siden av gaten. «Jeg gikk i land,» sa han, «for å strekke benene litt, men…» Han fullførte ikke setningen og sank tilbake i hvilen sin igjen. «Unnskyld — kan De si meg,» begynte han igjen langsomt, «hva lå det egentlig bakenom den affæren? Det hele virket så underlig. Den døde mannen for eksempel — og meget annet.»

«Det var en del levende menn også,» sa jeg, «og det var enda underligere.»

«Uten tvil; uten tvil,» sa han halvhøyt; så mumlet han som efter moden overveielse: «Tydeligvis.» Jeg fortalte ham uten betenkning det som hadde interessert meg mest i saken. Det forekom meg at han hadde en slags rett til å få vite om det; hadde han ikke tilbrakt tredve timer ombord på Patna — hadde han ikke så å si overtatt skipet, hadde han ikke gjort hva han kunne? Han hørte på meg, mens han mer enn noensinne så ut som en prest; og av en eller annen grunn — sannsynligvis fordi han satt og så ned — fikk han et utseende som om han var sunket hen i fromme grublerier. En eller to ganger løftet han øyebrynene (men uten å heve øyelokkene); det var som om han ville si: «Å, faen!» En gang sa han rolig: «Nei, å nei,» mellom tennene, og da jeg var ferdig, spisset han munnen på sin fredelige måte og plystret bedrøvet.

Hvis en annen hadde gjort det, kunne en ha oppfattet det som et tegn på kjedsomhet eller likegladhet; men på sin mystiske måte formådde han å gjøre sin dype ro intenst livfull — den virket like full av verdifulle tanker som et egg er fullt av mat. Det han sa til slutt var bare noe slikt som «meget interessant», uttalt i en høflig tone med nesten hviskende stemme. Før jeg var kommet meg av min skuffelse, tilføyde han, som om han snakket til seg selv: «Det var det. Ja, det var det.» Haken hans sank enda dypere ned på brystet, og kroppen hans ble liksom enda litt tyngre der på benken. Jeg holdt på å spørre ham hva han mente, da det plutselig var som om hele skikkelsen dirret et lite øyeblikk, det minnet om en sånn svak krusning som kan sees på stillestående vann like før vinden kommer. «Og så rente altså den stakkars unge mannen av sted sammen med de andre,» sa han med rolig alvor.

Jeg vet ikke hva det var ved den bemerkningen som fikk meg til å smile; det er det eneste ekte smil Jims historie har skjenket meg. Men på en eller annen måte klang denne enkle beskrivelsen pussig da den ble uttalt på fransk… «S'est enfui avec les autres,» sa løytnanten. Og plutselig begynte jeg å beundre mannens forstand. Han hadde sett poenget med en gang. Han hadde fått tak i det eneste jeg syntes hadde betydning. Jeg følte det som om jeg innhentet en sakkyndig uttalelse om saken. Den uforstyrrelige og rolig erfarne måten hans minnet om en oppnevnt sakkyndig som samler alle fakta, og for hvem en annens vanskeligheter bare er barnelek. «Ja! Ungdommen, ungdommen,» sa han overbærende. «Og når alt kommer til alt, så dør en jo ikke av det.» «Dør av hva for noe?» spurte jeg fort. «Av å være redd,» sa han, og tok seg en slurk av glasset.

Jeg la merke til at tre av fingrene på den sårede hånden hans var stive og bare kunne beveges alle på en gang; følgelig tok han svært klosset om glasset. «Vi er redde. Vi kan bortforklare det, men …» Han satte glasset ned med en klosset bevegelse. «Angsten — angsten — ser De — den sitter alltid der…» Han pekte med hånden på brystet like ved en messingknapp, nettopp på samme sted hvor Jim hadde gitt seg selv et slag, da han hevdet at det ikke var noe i veien med hjertet hans. Jeg formoder at jeg må ha gitt et eller annet tegn på samtykke, for han fortsatte: «Jo! Jo! En snakker og snakker; og det er bra nok alt sammen; men når alt kommer til alt, så er ikke den ene bedre enn den annen — og ikke taprere heller. Tapper! Hva er det? Jeg har drevet omkring,» sa han, «i alle deler av verden; jeg har kjent tapre menn — berømte menn! Allez!» … Han drakk med en likeglad mine… «Tapper — De forstår — sånn i tjenesten — det er en nødt til å være. Håndverket krever det (le métier veut ça). Ikke sant?» spurte han saktmodig. «Eh bien! Hver eneste en av dem — jeg sier, hver eneste en av dem, hvis han var en ærlig mann — bien entendu — ville tilstå at det er et punkt — det er et punkt — for den beste av oss — det er et punkt et eller annet sted hvor en gir tapt (vous lachez tout). Og en er nødt til å leve med den erkjennelsen — ikke sant? Under visse omstendigheter kan det ikke unngås at angsten melder seg. En ekkel følelse (un trac épouvantable). Og de som ikke vil innrømme det, de er redde allikevel — de er redde for seg selv. Det er et faktum. Tro meg. Jaja … I min alder vet en hva en snakker om — que diable!»…

Han kom med hele denne leksen mens han satt så urørlig som om han hadde vært et talerør for en abstrakt visdom; men på dette punkt øket han virkningen av uttalelsen derved, at han begynte å tvinne tommelfingrene langsomt rundt hverandre. «Det er opplagt — parbleu!» fortsatte han, «for en kan ta seg sammen så meget en vil, så kan en simpel hodepine eller et anfall av dårlig fordøyelse (un dérangements d'estomac) være nok til at… ta nå meg f. eks. – jeg har gjort mine iakttagelser. Eh bien! Jeg, som nå sitter og snakker til Dem, har en gang…»

Han tømte glasset og satte seg atter til å tvinne tommelfingre. «Nei, nei, en dør ikke av det,» sa han til slutt; og da jeg oppdaget at han ikke aktet å fortsette med den personlige anekdoten, ble jeg ytterlig skuffet, så meget mer som det tydeligvis ikke var av den slags historier man godt kunne presse ham for. Jeg satt taus, og han også, som om intet kunne passe ham bedre. Til og med tommelfingrene hans falt til ro. Plutselig begynte han å røre på leppene igjen: «Jo, det er så,» sa han rolig, mennesket er en født kujon (L'homme est né poltron). Det gjør det vanskelig — parbleul Det ville være altfor lett ellers. Men vanen — vanen — og nødvendigheten — ikke sant, — og de andres øyne — voilà. En tvinger seg selv. Og de andres eksempel — de andre, som ikke er bedre enn en selv, men allikevel tvinger seg til å sette opp en tapper mine…» Han tidde.

«Den unge mannen hadde — som De vil ha lagt merke til — ingen sånne stimulanser — iallfall ikke den gang,» sa jeg.

Han løftet overbærende øyebrynene: «Neivel; neivel. Den unge mannen det her gjelder, kan ha hatt de beste anlegg — de beste anlegg,» gjentok han, mens han pustet litt astmatisk.

«Det gleder meg at De ser så overbærende på saken,» sa jeg. «Selv så han — ja, hva skal vi si — forhåpningsfullt på den, og…» Han skrapet med føttene under bordet og avbrøt meg på den måten. Han løftet opp de tunge øyelokkene sine. Løftet opp, sier jeg — intet annet uttrykk kan beskrive handlingens vel overveide ro — og til slutt kunne jeg se øynene hans. Jeg satt og så på to små, grå sirkler, liksom to smale stålringer rundt de dypsvarte pupillene. Det hvasse blikket som kom fra denne massive skikkelsen, ga en et inntrykk av usedvanlig effektivitet, det minnet en om en lynskarp egg på en stridsøks. «Unnskyld,» sa han pedantisk, Han løftet høyre hånd og bøyde seg fremover. «Tillat meg… jeg sa at en meget vel kan klare å vite at motet ikke kommer av seg selv (ne vient pas tout seul). Det er ingenting å ta seg nær av. En sannhet mer eller mindre burde ikke gjøre tilværelsen umulig… men æren, monsieur! … Æren … det er saken — det er saken! Og hva livet er verdt, når» … Han reiste seg tungt og heftig, som en kan tenke seg en skremt okse reise seg opp fra gresset… «når æren er tapt! — ah ça! par exemple — det kan jeg ikke ha noen mening om. Det kan jeg ikke ha noen mening om — for — monsieur — det har jeg ingen erfaring om.»

Jeg hadde reist meg og idet vi begge søkte å legge en uendelig høflighet inn i vår holdning, sto vi tause der ansikt til ansikt som to porselenshunder på en kamingesims. Pokker til fyr! Han hadde truffet blinken. Den lammende følelsen at intet kan nytte, som ligger og lurer i alle samtaler, hadde nå overfalt oss og ville gjøre enhver ytterligere bemerkning til bare en tom lyd. «Nåvel,» sa jeg med et forvirret smil. «Men kunne en ikke redusere det hele til et spørsmål om å bli gjennomskuet eller ikke?» Det så ut som om han ville komme med en innvending, men da han snakket, hadde han allerede tydeligvis forandret mening: «Dette, min herre, er altfor fint for meg — det går over min horisont — det tør jeg ikke ha noen mening om.» Han bukket høytidelig, mens han holdt luen mellom tommelen og pekefingeren på sin sårede hånd og trykket den inn mot brystet. Vi bukket mot hverandre; vi gjorde skraput for hverandre med stor høytidelighet, mens en skitten oppvarter sto og så kritisk på oss, som om han hadde betalt for å få se på skuespillet. «Serviteur,» sa franskmannen. Et nytt skraput. «Monsieur» … «Monsieur» … Glassdøren svingte igjen bak ryggen hans. Jeg så hvordan sønnavinden fikk tak i ham og drev ham med seg så frakkeskjøtene hans ble presset hardt mot benene på ham, mens han holdt hånden opp til luen og satte ryggen mot vinden. Jeg satte meg ned igjen, alene og mismodig — mismodig for Jims skyld. Hvis det forbauser dere at jeg efter mer enn tre års forløp fremdeles tenkte på saken, så bør jeg kanskje nevne at jeg hadde sett ham ganske nylig. Jeg kom like fra Samarang, hvor jeg hadde tatt inn en last for Sidney; en ganske ordinær forretningsaffære — hva Charlie her ville kalle for en av mine fornuftige handlinger — og i Samarang hadde jeg sett en del til Jim. Han arbeidet den gang som water-clerk for De Jongh, han hadde fått stillingen på min anbefaling. «Min representant til vanns» som De Jongh kalte ham. Det lar seg ikke gjøre å forestille seg et liv mer trøstesløst øde, mer fattig på glans og eventyr — med mindre det da skulle være stillingen som livsforsikringsagent. Lille Bob Stanton — Charlie her kjente ham godt — hadde gjennomgått den erfaringen. Det var han som druknet efterpå, mens han forsøkte å redde en kammerpike, den gang Sephora gikk under. En kollisjon i tåken en morgen nede ved spanskekysten, som dere kanskje husker. Alle passasjerene var blitt pakket ned i båtene i god tid og var kommet klar av skipet, da Bob styrte inntil igjen og entret tilbake opp på dekket for å hente piken. Hvordan hun var blitt efterlatt der, er mer enn jeg kan si; men i hvert fall var hun blitt spikende gælen — hun ville ikke forlate skipet — hun klamret seg til rekken som det gjaldt livet. Fra båtene kunne de følge brytekampen; stakkars Bob — han var den minste førstestyrmann i hele handelsflåten, og damen var fem fot og ti tommer i strømpelesten og sterk som en hest. Så holdt de på, halte og dro, og den gælne piken hylte hele tiden, og Bob sendte et hyl i retning av båten av og til, at den måtte holde seg klar av skipet. En av mannskapet fortalte meg, mens han i hemmelighet smilte ved erindringen: «Det ligna på prikken en uskikkelig unge som slåss med mora si.» Den samme gamle matrosen sa at «til slutt kunne vi se at Mr. Stanton hadde gitt opp å mase mer med henne, han sto bare og så på henne og liksom iakttok henne. Vi tenkte efterpå, at kanskje han regnet med at vanntrykket ville rive henne løs fra relingen og gi ham en chanse til å redde henne. Vi våget ikke å komme nærmere for bare livet. Og en stund efterpå gikk den gamle skuta ned i en håndvending, hun la seg litt over til styrbord og vekk var'a. Dragsuget var kolossalt. Vi så hverken levende eller døde komme opp igjen.» Bobs sørgelige liv i land var en følge av en kjærlighetshistorie, tror jeg. Han håpet og trodde han var ferdig med sjøen for alltid, og forsikret at han hadde funnet selve lykken her i verden, men det ble et forsikringsagentur da det kom til stykket. En fetter han hadde i Liverpool hjalp ham inn i det. Han pleide å fortelle oss om sine erfaringer i den bransjen. Han fikk oss til å le til vi gråt, og når han var kommet så vidt, gikk han omkring blant oss, liten og skjegget som en nisse, og sa: «Ja, dere kan nok le, men før jeg hadde vært en uke i den jobben, skrumpet sjela mi sammen til den ikke var større enn en inntørket ert.» Jeg vet ikke hvordan sjelen til Jim fant seg til rette i den nye tilværelsen — jeg hadde hatt min fulle jobb med å skaffe ham noe å gjøre som kunne holde sjelen i kroppen på ham — men jeg er temmelig sikker på at den eventyrlystne fantasien hans led alle hungerens kvaler. Den fant sikkert ingen næring i den nye stillingen. Det var trist å se ham i arbeide, til tross for at han hang i med en trassig iver som jeg måtte beundre ham for. Jeg iakttok ham mens han slet, og hadde en slags fornemmelse av at det hele var en straff som hadde rammet ham på grunn av fantasien hans – en straff han måtte lide, fordi han hadde ønsket seg mer ære enn han hadde krav på. Han hadde i altfor høy grad nydt å se seg selv som en vidunderlig fullblodshest, og nå var han dømt til et slit uten ære, som et frukthandleresel. Han utførte arbeidet sitt meget bra. Han lukket seg til, bøyde hodet og sa ikke et ord. Meget bra; meget bra — bortsett fra enkelte fantastiske og voldsomme utbrudd ved de sørgelige anledninger når den uunngåelige Patna-historien dukket opp. Dessverre lot det til at den skandalen aldri kunne bli glemt. Og det er grunnen til at jeg aldri kunne få følelsen av at jeg var virkelig ferdig med Jim.

Jeg satt og tenkte på ham da den franske løytnanten hadde gått sin vei;